Remember, grieving is a personal process that has no time limit, nor one “right” way to do it

Det e to år siden du forlot oss. Sorgen e lika stor som den dagen du dro. Savnet blir større og større nå som eg sjøl ska bli mor.

Kreft. Ein sjukdom som tar altfor mången liv ifra oss. Eg har mysta 3 fantastiske mennesker te denna forferdelige sjukdommen. Og håpe eg aldri oppleve det igjen. Den siste personen eg mysta te kreften va mi egen mor. Og eg må sei at det e den verste opplevelsen eg noensinne har opplevd. Det å se ka kreften gjør med et menneske på så nært hold e ubeskrivelig vondt. Og du kan ikje gjør noe. Du e hjelpesløs. Du ber sykepleierane om å gi de mær smertestillanes fordi du orke ikje se de lida. Du får svaret nei. De kan ikje. De må venta. De har ikje lov. Så der sitte du, og ser på, og hørre på et menneske i smerter. Hjelpesløsheten. Håpløsheten. Eg forstår ikje koffår me må la det gå så långt før me “hjelpe” noen å slippa. Hadde det vore et kjæledyr så hadde de fått sluppe for lenge siden. Men oss mennesker må kjempa i smerter og lida te det uendeliga før hjelpen komme. Itte to år sitte eg fremdeles igjen med bilder og lyder fra når mamma lå for døden. Smertelydane og blikket hennas e lika sterke nå som de va når eg satt ved siden av na. Eg har ikje vore flink nok te å snakka om det. Skriva om det. Eller sørga over det. Eg har rett og slett blokkert det. Samtidig som eg ikje har turt å ta det opp. Eg vett eg bør tenka på de positive stundane eg hadde med mamma. Men det e tross alt bare to år siden hu dro fra oss. Dei positive tankane komme nok med tiå, de negative forsvinne nok aldri. Kanskje de blir mindre med tiå.

Argumenter for og imot dødshjelp:

Svært mange leger er motstandere av eutanasi fordi det bryter med legerollen og fordi man frykter en utglidning fra «retten til å dø» til «plikten til å dø for ikke å ligge andre til byrde». Mennesker som lider skal hjelpes med god lindring, trøst og omsorg, ikke med å få bekreftet følelsen av verdiløshet ved at man tar livet av dem. Selv om det ikke kan påvises at antallet mennesker som får utført eutanasi har økt i Nederland etter lovendringen, har indikasjonene for når dette kan gis blitt mindre strenge. Det såkalte «skråplanargumentet» står derfor sentralt hos motstanderne av eutanasi.

Tilhengere av en liberalisering av aktiv dødshjelp vil på den annen siden argumentere for at alle mennesker bør ha rett til å bestemme over eget liv og egen død. Ingen bør kunne tvinge et menneske til å leve, dersom det selv ikke lenger finner livet verdt å leve. Et annet viktig argument for aktiv dødshjelp er plikten til å hindre lidelse. Dersom noen lider uutholdelig, bør det i barmhjertighetens navn være tillatt å gjøre slutt på lidelsen. Lidelse er uverdig, og det er kaldt og kynisk å la være å handle når man er i stand til det. ”  – tatt fra det store medisinske leksikon

Ka syns du? Sjøl e eg usikker. Samtidig som eg ikje ville at hu sko lida så ville eg og at hu sko værra blandt oss så lenge som mulig.

 


A text about grief and losing someone to cancer. Only in norwegian.

One thought on “Remember, grieving is a personal process that has no time limit, nor one “right” way to do it

  1. Av og til må man stå foran det vonde. Og det er alt for lenge siden jeg har gjort det. Jeg føler jeg har blitt immun. Når folk dør, prøver jeg å stenge det ute. Ikke tenke på det. For jeg vet hvor tom og alene jeg føler meg når tankene først kommer. Jeg er glad du skrev denne teksten. Jeg vet selv at det er idiotisk av meg å stenge verden ute. Være naiv. For sannheten er at når jeg først får virkeligheten i ansiktet, faller jeg. For jeg har sett folk miste sine krefter til kreften. Gløden blir borte og de alt for tunge åndedragene er igjen. Jeg synes det skal være en mulighet for det, at man kan velge. Men at det ikke skal være for enkelt. For jeg husker bestemoren min i Polen klarte seg, selv om hun var ekstremt svak, helt til hele familien sto rundt sengen hennes. Hun fikk se sine kjæreste for en siste gang, og sovnet inn med et smil. Mens min kjære far som plutselig døde. Jeg vil ikke si at jeg skulle ønske han hadde kreft slik at jeg kunne sagt ha det, men bare slik at jeg kunne kjenne han klemte tilbake en siste gang.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>